Sjarmerende alvor: Om «Kristin Berget inviterer»

Kristin Berget (foto: Fredrik Arff}
Kristin Berget (foto: Fredrik Arff}

En av de første ideene som dukket opp da vi begynte med programmering av årets Poesifest var denne: Hva med å invitere Kristin Berget, en markant poet og bred poesileser, også av poesi i utlandet, til å lage en egen programpost. Hva vil vi få høre da? Hvilke uventede ord og klanger vil dukke opp underveis? Nå er programposten klar. I den forbindelse har John Erik Riley ringt henne for en liten prat om poetene som skal være med på «Kristin Berget inviterer».

 

Hallo Kristin Berget. På Poesifest 19. november skal du stå for programposten «Kristin Berget inviterer». Du har invitert Maiken Horn Bolset, Jørn H. Sværen og Monica Aasprong til å lese opp. Hvorfor akkurat disse tre?

Da jeg blir spurt om å velge, var det mange innfallsvinkler jeg kunne ha valgt. Men jeg hadde uansett lyst til å ha med en som var helt ny. Det var viktig. Så landet jeg på at jeg ville ha noen tydelige og distinkte stemmer som skiller seg ut i en poetisk samtid.

 

Hva er det ved Bolsets poesi som skiller seg ut?

Det var en enormt forfriskende lesning. Hun har en ureddhet i temavalgene sine. Det er en type stemme du kanskje har sett mer i Sverige og Danmark, men ikke her. Hun skriver tett på kvinnekroppen på en veldig uhøytidelig måte, samtidig som det finnes et stort alvor i prosjektet. Selv om det er lekent er det ingen lettvintheter her. Hun viser god kontroll, selv om det på overflaten kan virke kaotisk.

 

Ser du noen koblinger mellom henne og disse to andre?

Ja, først og fremst fordi hun staker ut et selvstendig prosjekt. Både Jørn og Monica har helt egne prosjekter.

 

Jørn først: Hva er det selvstendige og unike ved ham?

Han er helt særegen. Jeg vet ikke om noen andre som har gjort som han har gjort. De fleste av bøkene gis ut selv. Han designer og selger dem på egen hånd. Boka på Kolon er en samling av disse egne prosjektene.

 

Han er jo musiker og kjent fra bandet Ulver. Merker du noe av det i tekstutgivelsene?

Jeg tenker på bøkene som er veldig selvstendige prosjekter. Han er en veldig skriftlig poet. Jørn skriver tydelig for boken og har utarbeidet dette lille formatet på gjerne 24 sider med en linje på hver side. Jeg opplever at det han gjør i tekst er veldig forskjellig fra musikken.

 

Men dette med tekst på siden, hvordan det ser ut, det bringer oss til neste person, som er Monica Aasprong? Hva vil du si om henne?

Monica har et ganske stort spenn der Jørn er ganske spisset. Hun har gitt ut en roman, men også hele Soldatmarked-prosjekt, som har spent over flere år.

 

Hvordan er hun som oppleser?

Jeg er blitt veldig grepet av henne som oppleser. Det er noe som fremtrer som tydelig i tekstene hennes, særlig når hun leser opp. Noen ganger tenker jeg at teksten er skrevet mye mer lydlig enn vi først får med oss. Klangen blir løftet opp fra papiret og blir tydelige for oss i og med opplesning. Hun har visst sagt at mens hun skrev Sirkelsalme hadde det oppstått en melodi som hun noen ganger har sunget underveis i opplesningen.

 

De plasseres av og til ut i en eksperimentell fløy, men de er kanskje ikke det?

Tvert imot. Jeg oppfatter dem som ganske tradisjonsbevisste. Jeg leser de ikke som om det først og fremst for dem handler om å bryte med noe. Jeg tenker at det er langt til fransk og amerikansk avantgarde. Smådistribusjonen som Jørn har holdt på med var litt nytt i norsk sammenheng. Begge to skriver et gjenkjennelig språk, der vi ikke først og fremst må slite med meningsforståelsen Men i Jørns arbeid, for eksempel, er det en stillhet og alvor og det krever noe av meg som leser.

 

Og det liker du?

Ja. Det er noe som er vesentlig i dette, å måtte konsentrere seg ordentlig om det som tilsynelatende ser enkelt ut. I det øyeblikket man gjør den anstrengelsen, merker man også det som ikke står skrevet. Det er som om vi fornemmer det store havet under overflaten som vi ikke ser, men som vi aner er der. De har en stor stillhet i språket som jeg kan bli ganske sjarmert av. Det er ikke en mistillit til språket, men noe annet.

 

Da gleder vi oss til sjarmerende alvor, Kristin. Takk for praten. Vi ses 19. november!